De Utvalgtes forestillinger preges kanskje mer enn noe annet av Boya Bøckmans underskjønne videoprojeksjoner. Det er de som setter stemningene, og det er de som deler opp Kunsten å bli tam i ulike episoder. Atmosfæren i bildene leder skuespillernes uttrykk – de spiller ofte med varsomme, forsiktige i bevegelser – enten de er urolige eller om de har funnet fred.
 |
| Foto: De Utvalgte |
Jeg hadde ikke lest
teksten som stod i programmet før forestillingen, og gikk dermed glipp av det sentrale temaet – jegerufølsomheten. Jeg vil derfor fortelle om hva jeg så. Det er mer en observasjon enn en anmeldelse.
teksten som stod i programmet før forestillingen, og gikk dermed glipp av det sentrale temaet – jegerufølsomheten. Jeg vil derfor fortelle om hva jeg så. Det er mer en observasjon enn en anmeldelse.
Detaljene blir store
En eldre kvinne sitter i sykehussengen – lenket til infusjonsstativet. Hun er døende. «Vi lever i dette underet av en verden; men likevel kan livet for mange arte seg som komplett meningsløst», sier hun. Vi ser videoprojeksjonen av en glenne i skogen – de små detaljene blir store, og det er slike småting en husker når en skal oppsummere. Hvordan er svarttrostens triller ulike gulspurvens? «Kjære tre – la meg få være det ytterste bladet på den ytterste greina». Inntil en fjellvegg drypper det stille og grått ned i en liten kulp. Stemningene som skapes er beroligende, men samtidig får jeg en nagende følelse av at noe er i veien.
På den mosekledde bakken med stubber og steiner ligger en naken kvinne. Hun ser nesten barokk ut, – og ikke mindre når en diger slange begynner å kveile seg over kroppen hennes. Hun er en videoprojeksjon – en forestilling som ruller fram i den gamle kvinnens hode. Hun er selv alle karakterene i stykket, når hun vurderer sine egne handlinger og sitt eget liv.
Det røde hjertet
På et grovt tregulv i en vakker skogsstue sitter en jeger og rengjør rifleløpet. Et stort bål brenner på peisen langs den ene veggen, og en klokke tikker vennlig. En liten nisselignende mann kommer inn. Det er sønnen, og han viser fram karakterboka si. Det ser ikke så bra ut, men faren er rolig og imøtekommende. Scenen gjentar seg gang på gang, og hver gang er faren mindre forståelsesfull og mer arg. Det ender med at gutten stortuter. Var oppdragelsen du gav barna dine den rette? Skjønte du noen gang hvor høyt foreldrene dine elsket deg?
 |
| Foto: De Utvalgte |
Idet jeg først tror er en ny videoprojeksjon trekker jegeren med seg en død hjort inn på scenen, over en engelsk gressgang. I hjørnet sitter den gamle damen og holder det store, røde hjertet. Bestemor forsøker å forsone seg med døden, men når den endelig står for døren, er den ikke nødvendigvis vakker og fredfull likevel. Jegeren begynner å trekke tarmer og innvoller ut av dyret. Det blir symbol på det frastøtende i fordervelsen. Kunsten å bli tam handler for meg også om å forsone seg med døden, samtidig som en fastslår at en egentlig ikke kan være forberedt på hvordan det blir.
Vidunderlig video
Forestillingen er stort sett sakte, men ikke treig. Den er ettertenksom, litt melankolsk og svært, svært vakker. I alle episodene er det Boya Bøckman som med sine underskjønne videoprojeksjoner setter rytmen og humøret – det er han som gir hele scenen karakter. Det er som om tekst og lyd og tempo danser etter hans pipe.
Når vi kommer inn får vi utdelt 3D-briller. 3D-effekten fungerer usedvanlig godt i denne forestillingen, hvor gulvet går over i bakteppet, slik at rommet for projeksjoner blir stort og sammenhengende. For meg går assosiasjonene tilbake til barndommen, da jeg hadde et lite 3D-apparat som het Viewmaster. Forbindelsen oppstår nok på grunn av måten forestillingen er delt opp i episoder som skifter i rolig tempo, og hvordan det skimrer i lys over kroppene som beveger seg over scenen.
I kostymene ligger referanser til folkeeventyr som Rødhette, Tommeliten og Snøhvit. Rødhette er kommet gjennom skogen for å besøke sin døende bestemor. Bestemor ligger i en sykehusseng med infusjonsstativ ved siden av. Teksten i stykket er nesten profan i sin hverdagspoesi. Angsten for døden og forsoningen med den skjer mer visuelt enn lydlig.
Randi Rommetveit, Torbjørn Davidsen, Pelle Ask | Tekst: De Utvalgte, Kari Onstad, Randi Rommetveit | Støttet av Norsk Kulturråd
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar