Sider

14 september 2011

Barn som dør

Jeg leser en bok nå som heter Idas dans. Den er skrevet av en mor som mister datteren sin i leukemi – blodkreft. Familien er en cafelattebeige, shabby chic Bærumsfamilie, og jeg hadde sikkert ikke kommet så godt overens med dem om jeg traff dem. Språket er noen ganger ubehjelpelig og klønete, selv om det om redigeringen er god. Men det er en hudløs og sterk historie. Jeg håper Jonas og alle de andre som jobber med døende har lyst til å lese den.


Jeg leser den fordi tanten min
bad meg om det. Tanten min mistet sin datter – min kusine – for snart to år siden. Tenk at det er så lenge siden. Det var et fryktelig tap for oss alle sammen. Men ved å lese denne boka tror jeg kanskje jeg kan begynne å ane hvordan hun har hatt det og har det. Den sterke, rause, høyrøstede, pågående tanten min som alltid biter tennene sammen. Som jeg beundrer henne for hennes store evne til å se andre, til alltid å ringe.

Vi var på Torshovteatret i kveld og så Eiketreet. Det handler om en hypnotisør (Jan Gunnar Røise) som har kjørt ned og drept ei ung jente, og om faren hennes som melder seg som frivillig i hypnotisørens show. Den som spiller faren har aldri lest manus før og aldri sett stykket. Det er hver kveld en ny skuespiller som spiller faren. I kveld er det Ågot Sendstad. Dette er ikke en komedie hvor latterdøra står på vidt gap - heller en underfundig metasak.

Foto: Gisle Bjørneby
Jeg har sånn sans for prosjektet til gjengen på Torshov, denne komilabben. De tar for seg temaet ”hva kan vi le av”. Ikke ”hvor langt kan vi gå?”, jamfør debatten rundt 90-talls- og 00-tallshumoren. De undersøker heller hva vi kan finne på å le av. Kan vi le av Kafka? Hva med dette? Jeg ler ikke så mye i dag. Er det kusinen min, Ingunn? Er det AUF-søsteren min? Jeg tror ikke det. Kunne jeg ledd om den var en annen andre skuespiller med en annen energi? Jeg vet ikke. 

Her er uansett søknaden Torshovgjengen la inn for teatersjefen. For et fint prosjekt. 



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar