Slottet

Stemninga er søvning og dunkel allerede idet publikum kommer inn i salen. Lyset er svakt og med rødskjær. Skuespillerne ligger strødd utover den runde, burgunderrøde scenen. De sover. Eller våker de? Det viser seg i alle fall at de har svært god etterretning om alt som skjer med den stakkars hovedpersonen, Landmålaren.

Han har blitt innkalt til Slottet, og kommer til landsbyen ved Slottsfjellets fot. Gjennom halvannen time forsøker Landmålaren fortvilt å få kontakt med Slottet. Det lykkes ham ikke.

Bevegelsen står i sentrum i denne forestillingen, ved siden av den uggne følelsen av å ikke helt vite om man er våken eller drømmer. Men tross lekent språk og koreografi, er forestillingen ikke så energisk som man kanskje kunne vente og håpe. De går og går og kommer aldri til døra. Dette er Kafka, men mangelen på klimaks i stykket, denne helt flate dramaturgien, gjør at vi likevel ikke begeistres. Jan Grønli gjør en hederlig innsats i siste akt, og denne monologen er også noe av det beste i stykket.

Stykket har et vakkert sceneuttrykk, og er nesten rensket for rekvisitter. Der det behøves, kommer et sjablongaktig skilt dalende ned fra taket. En telefon, et dokument, en øks. Mer behøves i og for seg ikke. Selv lyset er det til dels skuespillerne selv som styrer. Med lommelykter lyssetter de hverandre for oss og for seg selv.

Noen ganger plages man ikke av nynorsken på Det Norske. Andre ganger er den påtrengende og påklistret. Her utfolder skuespillerne seg med alle mulige merkelige og virkelige vestlandsdialekter. Ikke alle er like knirkefrie. Kanskje er det komisk for meg bare fordi jeg har fulgt flere av skuespillerne gjennom teaterhøgskolen og synes det er uvant. Imidlertid er det godt å se at de ”er seg selv” fremdeles – at de er like lekne og spilleglade som de var på skolen sin.

Det er alltid fint når man får lyst til å lese forfatteren bak stykket, men det tyder kanskje også på at man ikke er helt tilfreds med det man har fått servert.

Kan det komme noe godt fra Torshov…

Det eneste gode stykket Torshovteatret har levert oss tidligere i år, er ”Verdiløse Menn”. Det begynner å bli en stund siden. ”Sult” stiller vår teaterhunger. Dette er høstens beste premierestykke.

Jeg elsker teater som er fysisk, energisk, rent og tydelig. ”Sult” er alt det. I tillegg er Hamsuns litteratur stor, og med særs enkle virkemidler overlates det meste til de tre skuespillerne som sammen befolker scenen. Glitrende lyssetting er den viktigste hjelpen de får.

Protagonisten i Hamsuns ”Sult” har i denne forestillingen tre ansikter, tre stemmer. Det gir muligheter. Ensemblet på Torshov har laget en rivende god teaterforestilling. Der Ulven-oppsetningen på Nationaltheatrets amfiscene er mer deklamering av dikt i et scenerom med kulisser og flere på scenen av gangen, er ”Sult” teater.

Den runde scenen er rammet inn av en høy og svart vegg, og på toppen av den står pantelåneren og andre høytstående samfunnsmedlemmer. Nede på gulvet ligger Mannen i en sammenkrøllet, skjelvende ball. ”Det var på den tiden jeg gikk omkring og sultet i Christiania”. Veggen er en tavle, og Mannen kritter opp sitt liv, på den. Tall, streker og bokstaver risses opp, og strykes ut.
Hele forestillingen foregår i svart-hvitt. Tavleveggen og strekene, mannens tre kritthvite ansikter med briller på, samt den loslitte og fillete dressen. Mer er det ikke. Med et unntak – når han drømmer, eksploderer forelskelsen i Ylajali fra St. Olavsplass 2 i blodrødt konfettifyrverkeri. Og når han forestiller seg at han er på dødens rand, tyter all den røde konfettien ut av munn og nese.



Mannen viser oss sin ensomhet og nød, han sulter og lider all kunstneriske pine foran oss. Endre Hellestveit, Anders T. Andersen og Birgitte Larsen bytter på alle rollene. Det at de noen ganger alle tre forestiller hovedpersonen samtidig, gjør at han blottlegger sine tanker og følelser, som slett ikke alltid er i tråd med hans handlinger. Det gir nyanser og menneskelighet, trass i at mannen slett ikke framstår som sympatisk. Han er uforbederlig. Han drømmer om et bedre liv, men hver gang han kommer til penger, fråtser han dem raskt bort.

Hellestveit har vi fulgt siden teaterhøgskolen, og likte ham da, og under Robert Wilsons legendariske Peer Gynt, men siden har han skuffet oss. Han har ikke kommet til sin rett. Men i ”Sult” får han vise sin skjørhet. Hans milde sinn blir dog utfordret av både hardhet og ryggesløshet. Birgitte Larsen gjør seg best når hun får gjøre rare ting. Her er hun gjennomført, yndig og rå. Andersen har nesten alltid piggene ut, han er salt og ram, men deilig.

Når vi kommer ut i bykulda, føler jeg meg møkkete. Ikke rart, krittskyen fra scenen fylte hele salen på Torshov. Jeg har frosset, og var heldigvis kjempesulten gjennom hele stykket. Slett ikke verst da, å komme hjem til vidunderlig grillet kylling, hvitløksbaguetter, tzatziki og gresk salat. Fråtseri-fråtsera. Studenter i hovedstaden lærer aldri.



Foto: Gisle Bjørneby

En vanlig dag i helvete

En forestilling over Tor Ulvens forfatterskap

Stein, hav, skjell, skjelett, rynker, sex. I en vinterstille skog surrer sju skuespillere rundt i snøen. I to og en halv time fortelles små, løsrevne historier fra Tor Ulven. Teksten kunne egnet seg vel så godt, og ikke bedre, som hørespill eller rett og slett i bokform.
Ulven er opptatt av meningsløsheten. Når det endelig går opp for oss at det ikke er noe poeng med livet, er det altfor sent å trekke det tilbake. Vi går fra prenatal tilstand, til barnets seksuelle oppvåkning, til forelskelsen, til rynkene, til det endelig tar slutt. Ikke i noen spesiell rekkefølge, og med mange turer annenstedshen. Men hele tiden med distanse til omgivelsene og nærhet i relasjonene.
Ulven trekker ut poesien i det hverdagslige språket. Hjerteslaget ytterst i fingertuppen. Denne forestillingen gir meg mest av alt lyst til å lese Ulven.

En glitrende vakker og kraftfull scenografi. Et kor som nesten konstant er til stede og ser Brand i all hans gjerning. Sex og blod fra første scene. Calixto Bieto er ikke en regissør som holder igjen – han lesser på med drama, mettede farger og mer tekst enn vi klarer å ta inn i en omgang. Og Maria Bonnevie er Norges desidert beste skuespiller. Brand er mer enn en fundamentalist som streber mot sine umulige idealer. Dette er tvilerens kamp.

Nå har jeg sett Brand om igjen. Og min venninne Kristin som jeg så det sammen med var så begeistret at jeg i farten har glemt alle tingene som irriterte meg da jeg så stykket i september. Den gang satt jeg en meter fra intim gnukking mellom Thorbjørn Harr og Maria Bonnevie, fikk tunga til Brand i fanget når Sven Nordin skjærer den av i siste scene og så generelt ikke en dritt av det som skjedde til venstre på scenen etter pause.

Calixto Bieito er maksimalist til de grader, men det medfører ikke alltid publikumsvennlighet. Nesten uansett hvor man sitter går man glipp av noe. Og slik er det jo i livet, så kanskje det privilegerte Nationaltheaterpublikummet egentlig bare har godt av ikke å få med seg riktig alt.

De blir i hvert fall sjokkert et par ganger underveis. Åpningsscenen, som i Ibsens tekst foregår oppå et fjell hvor presten Brand møter en gammel bekjent, kunstneren Einar, og hans forlovede, Agnes på sin vei forbi sin barndoms bygd. De får han med ned i bygden, og stykket er i gang. I Bieitos versjon treffer Brand fremdeles Einar og Agnes, men de er på en crazy og ekstremt fargesprakende kunstnerfest der isbjørner og dykkere har seg med alle, en fyr løper rundt i blå paljettruse og cowboyhatt, og bak ligger en diger purke med pattene ut i en bar. Bare å forsyne seg med gratis drinker.

Scenografien er like svingende kaleidoskopisk som de ubekymrede hedonistlivene til dem som befolker scenen. Finnes det for dem en Gud, har han ikke noen annen plass enn som purka med drinkene.

Brand river det ned, river med seg Agnes, og redder en mann og barnefar fra å dø. I boka er han ute på sjøen og Brand får med seg Agnes på å redde ham når ingen annen tør, mens i denne versjonen er det en galning som skyter seg selv som reddes. Jo, her var det noe jeg ikke likte. I boka er det lett å svelge at Agnes går fra den glade Einar for å leve sammen med den store helten og karismatiske predikanten Brand. Det er det ikke her. Kanskje fordi det er så mange mennesker på scenen at vi ikke oppdager at Agnes faller for Brand og bestemmer seg for å gå fra lys til mørke, fra glede til sorg, fra hele livet sitt for å følge ham inn i den trange dalen der han bestemmer seg for å bo. Det kommer som en overraskelse at hun ganske plutselig faller ham i armene, noe som er irriterende. Hun hadde jo nettopp Einar mellom beina og ropte og gaulte om lyset i sitt bryst.



Men så går hun likevel med ham, godtar hans totale kompromissløshet; ”Hvis alt du gav foruten livet, så husk at du har intet givet”, ”Det du er, vær fullt og helt og ikke stykkevis og delt” og alle de kjente sitatene. Brand treffer i vrimmelen sin gamle mor. Hun som giftet seg med en rikere mann enn ham hun egentlig elsket, han som ble faren til taterungen Gerd. Gerd, glitrende spilt av en gal og stein Kjerst Holmen, er en som Brand etter hvert får stor omsorg for, og som han føler et sjelelig slektskap med. Eller er de til og med ekte halvsøsken? Det ville jo være typisk Ibsen.

Brand nekter å gi sin syke mor sakramentet før hun dør. Hun vil nemlig ikke gi opp sitt gods. Så har hun altså intet givet. ”Gud er ikke hårdhent som min sønn” sier hun idet hun dør.

Men før dette forandres stemningen i stykket. Den store, lyse hvelvingen som hevet seg over den glade festen faller ned, og blir en snødekt og tåkefull dal. Lyset går fra rosa og lyseblått til grått, kaldt og gufsent. Her inne har Brand og Agnes slått seg ned, i hvert sitt telt. Det provisoriske og meget fattigslige livet speiler forgjengeligheten og at Brand nekter å ha det vakkert og rikt rundt seg, enda så mange penger han arver.

Så sliter og hoster og fryser de seg gjennom sine liv, bare med Guds lys over seg. De får sønnen Alf, som er sykelig. Legen sier de må flytte om de ikke vil at Alf skal dø. Brand farer opp og bestemmer at de skal reise samme kveld. Agnes blir lykkelig over at Brand endelig vil høre. Men idet de skal reise, kommer en herlig monolog fra legen – om hvor ubønnhørlig han er overfor andre, men overfor sine egne er han lett medgjørlig. Legen sier han får større respekt for Brand når han ser han knekket. Men Brand skjønner at han er i ferd med å bryte sitt inget eller alt-prinsipp, og nekter dermed å reise fra dalen. Alf dør. Agnes blir ulykkelig og kan ikke forsone seg med at guttens sjel skal ha reist til himmelen. Det er hun som fremmer ideen om å bygge den stygge, lille kirken stor. Men når Brand tvinger henne til å gi Alfs dåpsklær til et fantefølge, brister det for henne. Hun gir alt. Helt ned til undertøyet. Og så er hun fri. Hun kan tenke på Alf og på kirkegården uten å knekke. Men så vil hun heller ikke leve mer. Hun ber og ber om ikke Brand kan ta livet av henne, noe han også gjør.

Maria Bonnevie er en stor kunstner. Hun er flere hakk hevet over alle andre norske skuespillere. Hun har en kraft, en tilstedeværelse, en stemme som er helt til å få gåsehud av. Hun glipper ikke ett sekund, men bærer Brand på sin rygg. Maria Bonnevie glitrer.

Brand går i gang med å bygge den store kirken. Bygden, som har fulgt med all hans gjerning og som har lyttet til ham og opphøyd ham, mister respekten for ham. Nå kommer Brands fall. Og han skjønner at om han bygger Herrens hus aldri så stort, så har det ingenting å si for troen. Han angrer at han har latt Alf og Agnes dø. Han lar seg håne og banke. I boken ender det hele med at Gerd og Brand blir tatt av et snøras i Gerds isbrekirke. På scenen sitter Brand i stillaset og er helt ødelagt. Livet hans er slutt selv om vi ikke ser ham dø. Han har mistet sin Gud.

Brasserie France

Vi har for lengst avgjort hvor vi skulle ta veien denne kvelden, og vi har allerede gledet oss lenge. Jeg har lest alle anmeldelser, mens Jonas ikke har lest en eneste og møter Brasserie France med et lyst og åpent sinn. Det se fancy ut, og vi stopper andektig opp og venter på hovmesteren. ”Håper de ikke er altfor formeller her”, hvisker Jonas. Vi tar et skritt til side da en tilsynelatende morsk, eldre servitør kommer farende mot oss. Han bråstopper og glefser med et blidt glimt i øyet; ”Jeg biter ikke”. Vi ser på hverandre og smiler – vi har kommet hjem

Brasserie France ser nesten akkurat ut som kafeen til Amelie fra Montmartre – blekgul og mørkerød med digre speil som gjør at den smale lokalet blir dobbelt så stort. Man kan se like inn på kjøkkenet, og alle servitørene er like fornøyde med livet som den første vi traff. Det ser ut som om de virkelig koser seg på jobb.

Vi starter med en deilig og frisk kir royal selv om det er kaldt ute og Jonas fryser litt, mens vi lurer på om vi skal gå for Dagens 4-retter. Men så kommer jeg på at en venn av meg sa man burde holde seg til få retter fordi porsjonene her er så svære, så vi bestemmer oss for å komponere hver vår 3-retter selv. Jonas elsker Anna, så han bestemte seg for å kjøre på med and både til forrett og til hovedrett. Anna ville endelig prøve snegler, og går for Dagens fisk, en slags havabbor, til hovedrett. Sneglene er gode de, selv om den digre sjampinjongen og all hvitløken gjør at de drukner bittelitt. Men Jonas får anbefalt en dessertvin – son verre til sin lekre andeleverterrin med grillet brioche og Sauternesgele. Å Madonna. Det var helt utrolig. Himmelsk. Foie grasen var så RIK – så ufattelig smakfull og vidunderlig, og med en liten slurk vin til eksploderte det hele i munnen – totalt orgasmisk.



Dagens middelhavsfisk ble servert hel, med følge av deilig kalvekraft, mandelpotet og langstekte grønnsaker, hvor auberginen hadde tatt opp i seg søtsmaken fra tomatene, og jeg vet ikke hva de egentlig hadde gjort, for det var utrolig digg. Jeg antar at de mest bare hadde gitt grønnsakene masse tid. Fisken var god, men igjen var det Jonas som hadde mest hell med sitt valg. And à l’orange med jordskokkpuré og spinat var et usannsynlig mørt bryst som smeltet perfekt på tunga. I tillegg var det en slags kjøttkake av and, oksehale og charlottløk som Jonas seriøst holdt på å dåne av. Og det gjør han jo sjelden, sindig som han er. Nå ble vi begge så mette at vi måtte vente en god halvtime før vi var klare for å så mye som ta i dessertkartet.

Egentlig er det ikke mer enn rett og rimelig at det var Jonas som hadde trukket vinnerloddet denne kvelden, for det er som regel jeg som ender opp med den beste maten. Men jeg fikk til de grader kompensasjon ved å gå for Brasserie France sin forgjette dessertvogn. Man får en tallerken med ”litt av hvert”, eller i mitt tilfelle – litt av alt. Det innebar blant annet en utmerket, ja helt særdeles god crème brûlée, en himmelsk kokossorbé og noen syltede kirsebær som jeg glatt kunne ha forspist meg på. Meu Deus no Ceu.



Jonas hadde det heller ikke så verst på oppløpssiden. Han hadde diskutert med seg selv og vår yndige servitørlærling om hvorvidt han skulle våge seg på husets egen Saint Marcellin. Servitøren mente den kunne være i tøffeste laget, og Jonas kom ned på at han heller ville gå for ostetallerkenen med fire oster. ”Men jeg kan jo spørre kjøkkenet om du kan få Saint Marcellinen som den fjerde osten”, sa gutten imøtekommende. Jonas var strålende fornøyd med denne ypperlige servicen, og det viste seg straks at Marcellin er en fyr vi gjerne kommer tilbake til.

Vi to matelskere hadde en fortreffelig kveld med deilig stemning, ypperlig mat og elskverdige servitører. Vi har aldri kjøpt så dyr vin før, men burgunderen Hautes-Côtes de Nuits til 640 kr var en slags hyllest til sparegrisen, som denne gangen gav oss en hel tusing å kose oss for (halve regninga). Sparegris til restaurantbesøk er en stor suksess i Niels Juels gate, og anbefales til alle som er fattige med glad i dyre spisesteder. Er man flink til å lage god mat sjøl, er det ingen vits i å spise ute med mindre det en spiser er uhyre digg og inspirerende – en opplevelse i seg selv.

Løpende servitør på fjellet

Og idag: Ad sushi.

Det er ikke så ofte Jonas og jeg går ut og spiser på ordentlig. Kanskje tre ganger i året. Vi kan diskutere hvor vi skal og hva vi skal spise i flere timer, på og av, og vi gleder oss veldig hver gang. Vi har hatt mange enormt store opplevelser. Hos Thea, Alex Sushi, Ylajali, Dinner. Ellers i året spiser vi også en del sushi ute, og har noen billige, lokale favoritter. Sushi-Expressen på Bislett og Le Meo ved Blitz er av dem vi alltid vender tilbake til og stadig har med godsaker hjem fra. Vi er godt vant, for maten der er nesten alltid veldig god.

Sushi-steder vi har besøkt sjeldnere er Sushi House, Japo Sushi og Nambo Thai på Frogner. Her er maten god, men ikke himmelsk, slik som på de nevnte billigstedene, samt Alex. Nodee var en liten nedtur da vi var der i desember – vi skjønner at det kan være glitrende der, men vi fikk ikke den opplevelsen (fordi det var julebordstid?)

Vi har badet i soyasaus og wasabi, vi har prøvd sashimi, nigiri og maki i alle varianter, vi slurper kamskjell og knasker soft shell crab. Vi avskyr crab sticks og elsker god laks. Som man jo som regel får her til lands. Norge er et virkelig bra sushiland.

Noe av den beste japanske maten jeg har spist, opplevde jeg i São Paulo, under japansk mat-festivalen der i fjor sommer. São Paulo er den byen utenfor Japan med størst japansk befolkning. Ikke til å undre seg over da, at gatematen var helt fantastisk.

Men i dag kom nedturen. Nocebo-effekten, placeboens kjipe tvilling, har allerede satt inn og jeg er ikke fremmed for tanken om å ringe mattilsynet om magen skulle slå seg vrang – noe jeg aldri har opplevd i Norge før. Skurken heter Fuji Japanese Restaurant på fisefine Skillebekk – nesten vegg i vegg med ypperlige Hos Thea. Prisene var ikke av de laveste, og vi håpet på et uhøytidelig, men hyggelig besøk. Oppe er det veldig lyst, litt trist, og ganske rotete. Når bordet vi setter oss ved uansett ikke er ryddet etter ti minutter, og vi heller ikke har sett snurten av servitøren, tripper vi likegodt ned trappa for å se om det ikke er hyggeligere nede. Det er det. Et stort norsk-japansk familieselskap opptar nesten hele det ene rommet, men masse søte barn som ler og hyler. Vi finner oss en stillere krok, og venter ti minutter til før servitøren dukker opp. Dvs, han kommer løpende! Ved nabobordet sitter to høflige homser og kelneren mer eller mindre kaster maten på bordet deres. Denne oppførselen fortsetter hele kvelden. Servitøren er heseblesende stresset absolutt hele tiden, trass i at trafikken roer seg helt ned. Vi og nabobordet føler at vi er i veien hver gang vi prøver å spørre ham om noe, og når det har gått en time etter at vi har kommet inn, er forretten fortært, og vi venter fremdeles på sushien.

Misosuppa er helt grei, faktisk. Ikke noe å rope hurra for, men grei. Men Jonas sine kamskjell med asparges er det verre med, særlig ettersom de er langt dyrere. Kamskjellene er litt seige og flate, de er slett ikke saftige eller bløte. Jonas konkluderer i det vi er på vei ut av døra etter måltidet at sausen til kamskjellene var det beste med hele besøket, så den var heller ikke verst.

Når sushien endelig kommer på bordet, etter at vi har måttet oppgi bestillingen nok en gang, blir undertegnede en smule sjokkert. Fisken er stygt skjært. Uvørent, og helt uten sjel eller matglede. Risen under nigirien er liten og ikke særlig pent trykket til. Makien er rett og slett ikke pen, og avocadoen inni er ikke skåret for å passe i en makirull. Vi har bestilt en Moriwase Sushi, altså slik ”familie-sushi” som man ofte får – med tre maki som som regel er med laks – her er den med crab sticks. I tillegg spiser vi en rull maki med ål, og en med soft shell crab. Ålen smaker lite trass i marinade på toppen, og det er en utydelig bismak på nesten all maten. Soft shell-makien er heller ikke saftig, men nesten fritert tørr.

Jeg ser at Robinson og Fredag i Dagbladet gav Fuji en ypperlig anmeldelse, men denne er neste fire år gammel. Fjellsøtt er ikke lenger beskrivende. Virkelig ikke. Her er ikke lenger varme og fuktige vaskekluter, men billigpinner i papir. Tunfisken er ikke lenger blodrød, men nesten brunlig, uelegant skåret og uten den særegne, deilig kjøttsmaken. Flere av de andre avisene har trukket fram Fuji som et av byens beste sushisteder. Det er bare så feil. Så mye god sushi som denne byen huser. Dette er langt under pari. Mye har skjedd siden Fuji var byens eneste sushisted. Både i byen og i restauranten.

Noe av risen er ikke helt kokt. Vannet smaker kjøleskap. Kelneren er til tider frekk. Nabobordet venter en halvtime på dessertkartet trass i et meget tynt befolket publikum på restauranten. Kanskje ikke uventet droppet vi derfor desserten. Dette er, i tillegg til den dårligste servicen jeg har fått noen gang, den dårligste sushien jeg noen sinne har spist. Ikke gå til fjellet. Fjellet må komme til deg.

Tolvskillingsoperaen

Jeg elsker Tolvskillingsoperaen, eller Tiggeroperaen, som Brechts stykke er mer enn inspirert av – det er nemlig en blåkopi av John Gays 1700-talls Londondrama. Scenen er befolket av tiggere, horer og skurker, og et trekantdrama med omkransende slektstre er stammen i plottet.

Men for å sette opp Tolvskillingen må man ha en grunn til det. Man må ha noe å si, noe å formidle til publikum. Sånn er det alltid med teater. Jeg oppfatter ikke hva Det Norske Teatret vil med denne forestillingen. Kanskje det er fordi det er blitt gjort om til musikal. Musikaler er bare underholdning og trenger ingen videre begrunnelse. Det er derfor jeg ikke liker musikaler.

Brecht var en meget kontroversiell dramatiker i sin tid – han var opptatt av å fremmedgjøre publikum for det som skjedde på scenen, og aldri la tilskuerne få lov til å leve seg inn i stykket. Han lot gjerne parykker falle, og lot skuespillerne gå ut av rollen for så å sjikanere og kommentere rollefiguren sin. Han kunne la noen spankulere over scenen med et skilt der det stod ”dette er bare på liksom”, og han syntes ikke det var unaturlig å bruke en Deus ex Machina for å avslutte stykket. Dermed er Tiggeroperaen perfekt for Brecht.

Musikken er lagd av Kurt Weill, og var ekstremt opprørende da den kom. I dag har musikere som Tom Waits, The Doors og Kaizers Orchestra videreført den styggfine måten å musisere på, og vi er vant til denne slags. Sangene er fantastiske, musikken likeså. Hvem kan la være å elske Mackie Kniven, Sjørøver-Jenny, Kanonsangen og Hva lever menn’ske av?

Men castingen er katastrofal. Verst er det at Paul Ottar Haga slett ikke er Mackie Kniven. Mackie er en fantastisk sjarmør. Alle skal falle for ham, og selv om vi vil se ham hengt, skal vi være stupforelsket i ham i samme øyeblikk. Haga er for gammel og trøtt for denne rollen. Han sjarmerer ikke bestemora si engang. Han mangler energi, og kommuniserer ikke med publikum. Enda verre er Sverre Solberg som politimester Brown. Han er bare patetisk. Og på helt feil måte. Det er faktisk litt pinlig. Brown er selvsagt vinglete, han lar sin ungdomsvenn dingle, men Solberg er bare ikke god nok.

De som redder forestillingen er to av Mackies kvinner, nemlig hora Jenny og en av konene hans, mafiakongens datter, Polly Peachum, gestaltet av henholdsvis Evelyn Jons og Heidi Gjermundsen Broch. Begge har en stemmeprakt som er få forunt, og begge er dugelige i sine roller. Sangene spenner mellom operaiske arier og gutturale vræl. Balansegangen mellom det forfinede elegante og det råttent vulgære blir lekkert ivaretatt av begge. Jons sliter med nynorsken, men det er likevel bra at teatret tør å la en svenske slippe til.

Scenografien er klassisk titteskap – industriell stålgrå og dyster – og temmelig fri for humor. Heller ikke den har noe særlig å tilføre forestillingen. Det er fint at man bruker flere etasjer, men man gjør egentlig ikke så mye mer ut av det enn å ha to rekker med folk oppe og to nede, og så står de der og synger, da.

Manuset er så brilliant – fullt av tørrvittigheter, elegant vekslende mellom høytflyvende sosietetsfraser og den mest nedrige rølpeprat. Men i musikalformatet faller mye av den deilige replikkvekslingen bort – eller på stengrunn. Den ramme samfunnskritikken kommer ikke fram, budskapet er slipt vekk. Jeg vil ikke ha musikal. Jeg vil ha Brecht. Men Brecht ville sikkert sagt at dette er det man må tåle. Man skal ikke like alt.

For portugisisktalende

Hoho, jeg fant en artikkel om oss og en om meg i en brasiliansk nettavis!


Visste ikke om den, men husker dagen godt :)

Tatt ved nesen av Hartmann

Sebastian Hartmann er så smart! Uansett hva jeg gjerne ville sagt om Leonce og Lena, så vinner han. Han tar en ved nesen, og lurer en samma hva. L&L er en dritrar forestilling, men jeg synes det var gøy. Men hvis jeg sier at jeg likte den, er jeg dum. For som publikummer blir man ganske konsekvent driti ut. Og dersom en sier at en ikke liker den, er man enda dummere. For det er så mange subtile vittigheter, så mange elegante knep, så mange drops for øyet, så ulike og overraskende sekvenser. Og det handler om kjedsomhet, og da hadde det vært ganske teit om ikke også publikum må kjede seg noen ganger. Skal det være, så skal det være – Hartmann gjør ikke ting halvveis. Han overdriver ALT. Og det hadde i hvert fall ikkefunka dersom han hadde begynt å kompromisse.

Mange folk på første balkong gikk underveis. Noen trampet ut, noen ramlet over stolene ut, mange klarte ikke la mobilen ligge i fred. De som går – hva går de til? Hjem for å se Hotell Cæsar?? Hvorfor kan de ikke holde ut å sitte i teatret og se på noe de ikke får noe ut av? Så mye annet det er her i livet som man ikke får noe ut av. De som går, tør de ikke utfordre seg selv? Tør de ikke tåle at alt ikke er som det pleier, at det ikke er pause så de kan sitte i restauranten og ta seg ut og kommentere? Men vi som sitter igjen – hva får vi ut av det?

Karen, min scenografsamboer, sa at det verste en scenograf nok kan få høre, er at scenografien var bra, men stykket dårlig. Scenografien i L&L er brillijant, intet mindre. Hele det sceniske uttrykket, lyd, bilde, båt, folk, klær – er fantastisk vakkert. Jeg synes ikke det gjør noe at det er dette som virkelig gjør forestillingen. Det er litt som å gå på galleri og se en underlig installasjon. Man begriper ikke så mye, men man tenker mye på det etterpå og kjenner hvordan det gjorde inntrykk på en.

Noen ganger leser jeg ikke anmeldelser før jeg stykket, noen ganger leser jeg alle. Til L&L har jeg lest alle. De fleste er ganske lunkne. Jeg tror de er litt redde for å dumme seg ut, disse anmelderne. På en måte. Fordi de er redde for at Hartmann skal lure dem.

Hvis jeg skal si noe om hva stykket inneholder, velger jeg å si at det er ikke handler om Leonce og Lena, men om alle oss, og om kjedsomhet. Det er helt komplett meningsløst å si at det handler om livet og døden og narkose og overlevelse. Det som er gøy, er at de har beholdt replikkene fra Büchners stykke, men at alle rollene derfra er borte. Skuespillerne har isteden lagd helt nye karakterer. Ikke det at hvem disse nye er har noe å si. Det er fine skuespillere. De tror på prosjektet. De synes det er rart, men jeg tror de koser seg. Det gjorde jeg og.

Verdiløse menn

Vi skulle på prøveforestilling til Jokkes Verdiløse Menn på Torshovteatret med vår Jokke-elskende, dypt lidenskapelige og livlige venninne Kristin. Vi var til og med invitert på trønderske elgkarbonader og øl i forkant - Kristin er nabo til teatret. Men så ble hun så sjuk at hun måtte avlyse. Og vi tenkte at nå kommer denne kvelden til å bli forringa, for er det noen som sprer glede og entusiasme, så er det Kristin.

Men lykkelig overraska var jeg da jeg straks forestillinga var i gang innså at jeg ikke trengte Kristin for å bli revet med av de nedkjørte verdiløse mennene. Jeg har ikke likt så mye av det Jokkes bror Christoffer driver med før, men dette manuset er virkelig glitrende. Jeg har sjelden sittet og skrattledd og humret så kontinuerlig på teater før. Stemninga var topp – knapt et grått hår i salen, folk som responderte med spontane tilrop på det som ble sagt på scenen, ølklirring både i salen og på scenen, folk som sang eller klappet med, folk som bare var fascinerte.

Christoffer Nielsen har selv stått for den sparsommelige scenografien. Han er gnien, og det er greit. Det er sikkert ikke nødvendig å lange mer oppstyr ut av den. Det er spillet og replikkene dette dreier seg om, men aller aller mest handler det om Jokkes sanger. Christoffer har bygd karakterene rundt antydninger han finner i sangene, og sangene får selvsagt mest oppmerksomhet, ikke minst fra publikum. Det skjer egentlig veldig lite i disse livene, men det er vel mye av poenget. Og det funker helt utmerket.

Valentourettes, de gamle gutta til Jokke, utgjør bandet, og det hadde selvsagt ikke vært det samme uten dem. Petter Baarli er den by far mest energiske aktøren på scenen – han hopper og spretter rundt i ett sett og er super self confident, noe som virkelig gjør seg, for det styrker i så utrolig stor graden troverdigheten til hele prosjektet.

Ensemblet består av gamle grinebitere som Finn Schau, som jeg for første gang (ever?) ser i en rolle hvor han virkelig kooser seg. Han er gamle Herr Smith, dommedagsprofeten og alkisen som bare er opptatt av sin egen ubrukelige helse. Det er Jan Sælid, som den kledelig seige, tilbakelente Goggen, det er Kim Sørensen med en fantastisk suveren stemme – han må ha jobbet jævlig hardt for å få den til, han er den sleske og paranoide entreprenøren Knuger’n, og det er sist men ikke minst Gard Eidsvold med en karakter jeg ikke ante han var i stand til å gjøre – han er den perfekte klassiske knarkeren. Han har forresten blitt far. Tror han i hvert fall selv. Nå er jeg litt stygg mot Marte Engebrigtsen, for jeg lot henne ikke få være en av gutta. Men det blir hun aldri. Hun er et deilig deilig bladepillepoppende vrak, men hun ruller ut og inn i historien som en liten ånd, og jeg får ikke helt taket på henne. Hun er den av skuespillerne som er lengst unna å finne kjernen i karakteren sin. De andre er skarpe og litt overraskende helt helt forskjellige.

Godt gjort, ikke minst av den morske regissøren Anders T. Andersen, som sitter og gnurer borte ved teknikerboksen. Han er svært opptatt av å poengtere at det er en prøve. Han vaser inn og ut av scenen, og jeg vedder på at hele gjengen får en omgang pryl når vi har gått – det trenger MYE stramming, og veldig få av overgangene er på plass. Men det gjør ikke noe at første omgang er dobbelt så lang som andre. Jeg er helt overbevist om at de klarer å jobbe seg inn og at de er i boks innen onsdag.

Jonas kommenterte på typisk underfundlig vis; ”Jeg håper de inviterer alle narkisene i gatene til å komme og se dette, slik at det ikke kun blir de som har råd til å gå på teater på fast basis som får gleden”. Men ut fra våre medpublikummere å dømme, kan National kanskje ha klart bragden det ville være å tiltrekke seg en helt flunkende ny tilskuermasse – nemlig guttene under 40 (uten at dama har dratt dem med).

Mere Markens

Det er skikkelig pussig, altså! Var på jobb i går. Alle jeg snakket med om Markens grøde så den for ca et år siden, rett etter premieren, og alle vektlegger hvordan det som virkelig GJORDE forestillingen var lekenheten, energien, nettopp at aktørene på scenen koste seg og likte det de gjorde! Nettopp det jeg sa jeg savnet. Så kanskje hadde jeg likt denne forestillingen dersom jeg hadde sett den før. Før skuespillerne ble så lei at de ikke har lyst til å være der. For det tror jeg nemlig ikke de har. Synd, men da er det vel bare å glede seg til neste Hartmann-forestilling, Leonce & Lena, som har premiere 8. mars. DEN skal jeg se så fort jeg kan, mens det er liv i de der oppe på scenen. Og så har han med noen av de skuespillerne jeg liker best; Jan Gunnar Røise, Espen Reboli Bjerke og Agnes Kittelsen. Dvs de to siste liker jeg vel mest fordi jeg likte Ulrike så godt. Men vi får se. Hun der Mariann Saastad Ottesen er jo Flink, men hun er så hurpete at æsj.

Markens Grøde

Et tonn med torv faller fra taket. De to voksne barna kommer nakne til verden. Eleseus tømmer en kasse øl sammen med Barbro. Heyerdal driter seg bokstavelig talt ut. Hamsun blir nazist og settes i tvangstrøye. En slags alien kommer på besøk. Tja, en helt tradisjonell oppsetning er det nå ikke. Svigermors kommentar: er det alltid de nyskapende og revolusjonerende og bråkete regissørene som får jobben nå eller? Jeg antar at det ikke er det Hartmann prøver å være. Ikke så flåsete, i hvert fall.

Hva er det Hartmann gjerne vil si. Hva slags tanker er det han vil at vi skal gå ut i kvelden med. Hvilke tankeprosesser er det han vil sette i gang hos oss. Han vil åpenbart ikke at vi skal bli grepet, rørt, begeistrede. Overveldede. Nei. Jeg begynner å lure på om han vil at vi skal tenke – jøss, hva i alle dager er det Hartmann prøver å si.

Det aller aller meste som blir sagt er direkte hentet fra Hamsun. Det er stokket litt om på, men man tar seg god tid til å fortelle mange små historier. Og det er fint.

Ingen av skuespillerne gjør noe galt. De er dyktige, alle sammen. Men er de ikke litt lei? De mangler energi. De tror på det de gjør, men de er slitne. Det er en lang forestilling, og den har gått lenge. Men det skulle ikke ha noe å si.

Jeg har skikkelig høy terskel for å reise meg under applausen. Det er bare når jeg elsker det. Men alle disse gamle skrukkemenneskene. De har hørt at dette er en helt spesiell forestilling, at dette er bra. Skal tro om de reiser seg bare fordi de er så fornøyde med seg selv som har gått for å se denne forestillingen, som om de vil bekrefte at de har gjort et riktig valg, som om de prøver å overbevise seg selv om at dette er fantastisk.

Orkesteret

Av en eller annen ubegripelig grunn har jeg helt fram til i går klart å gå glipp av Jo Strømgren. Det har ikke vært med vilje, og jeg skjønner at det har vært en underliggende faktor at jeg aldri har forstått meg på dans. Jeg vet hvordan jeg skal se og oppleve teater, men jeg skjønner ikke et pøkk av hva som skal til for at jeg skal få noe ut av danseforestillinger.

Men nå har jeg kanskje skjønt det likevel. Jo Strømgren gir inntrykk av å være en fredelig trønder, en sånn som ikke på noen som helst måte går inn for å være intellektuell. Men så er han likevel klin kokos. På en veldig fin måte.

Orkesteret er et underlig innblikk i hans verden. Fire kvinner bor på en nedlagt jernbanestasjon. De er utrolig stygge og utrolig bakfulle. Men de er uten mat og uten sprit, og så bare finner de på masse tull. Det kommer post, og det viser seg at Kimmo fra Nigeria har vært en viktig del av alle fires liv. De fire skuespillerne snakker kaudervelsk med finsk aksent, men vi skjønner nesten alt de sier. Alle fire har strålende sprelske kroppsspråk. Fysiske forestillinger er det gøyeste som fins. Og så danser de. Inspirert av finsk tango. Og det GIR masse! Det er virkelig en opplevelse! Endelig, og egentlig for nesten første gang, for meg. Og så synger de. Med mørke, finske røster. Og de er så stygg-fine at det er til å bli rørt over.

Hvorfor må alt ha så mye mening alltid? Kan man ikke bare oppleve? En fullkommen estetisk opplevelse, sa jeg om Reisen til Julestjernen. Det var dette og, bare mye styggere.

Og så måtte jeg si at jeg har lånt bildet av Knut Bry.

Ulrike Maria Stuart

Da den østerrikske forfatteren Jelinek fikk Nobels litteraturpris for et par år siden, var det en overraskelse for de fleste. Damen er sprø, og skriver enorme automatskriftlignende tekster som er umulige å forstå seg på. Sies det. Men med bearbeiding er det kanskje mulig å få noe ut av det likevel.

Ulrike Maria Stuart har lånt fra Shakespeare og fra Schiller, men handler hovedsakelig om Ulrike Meinhof og de andre lederne av Baader-Meihofgruppen, RAF, Rote Armé Fraksjon. Trekantdramaet er en maktkamp, en kamp om agendasetting, om mål og midler, om ideologi, og dessuten om kjærlighet, eller hva man nå velger å kalle det. Andreas Baader og Gudrun Ensslin er et par, og disse to, Hans og Grete, forsøker å sette Ulrike utenfor. Alle tre ender sine liv i tyske fengsler.

Vi har flaks med forestillingen – Romerike Folkehøgskole med lærere okkuperer halve salen, og bidrar til å skape skikkelig god stemning. Det er litt kjipt med bare gæmlisspublikum når det ropes fittefittefitte fra scenen og man titter ned i trusene på hverandre. Jeg vet ikke – jeg blir alltid litt brydd av at de blir brydd, de gamle. Man kan si, ja vel, men de var der faktisk den gangen for 30 år siden, det var ikke vi. Men det at salen er ung, betyr at den er full av idealister, som tror at en bedre verden er mulig. Det passer bra, ettersom det er stykkets siste replikk.

Historien er fascinerende i seg selv, men Elfride hjelper oss med å sette det hele i et mye større perspektiv; ideologisk, historisk, politisk, geografisk. Vi besøker Kina, hvor produksjonen enn så lenge drives, vi er en tur på Cuba, i Frankrike, i Norge. Men hovedsakelig i Tyskland. Vi lager kake av den tyske historien – en blodig og jævlig affære som blir en nydelig, rosa sitronterte. Vi settes i stadige dilemmaer; vi går fra rollen som medborger til rollen som forbruker, som i dag er noe av det eneste som står igjen for oss, folket. Man ynker seg når man føler seg truffet, men akkurat det samme skjer når sosialismen viser seg som et temmelig utopisk og mislykka prosjekt – i hvert fall historisk. Jeg kan både internasjonalen og avanti popoli og andre kommunistiske kampsanger, men selv om koret framfører sangene med stor entusiasme, er alt forestillingen så langt har vist, at de tar feil. Ingenting funker, alt er feil.

Det er så mange av debattene Jelinek tar for seg som jeg har brukt hele 2007 på å føre. Halve året gikk med til å jobbe og bo med sosiale bevegelser i Brasil, et av verdens mest urettferdige samfunn. Marigella, har han ikke rett? Hva med Fidel(?), i den siste talen? Vårt superutviklede samfunn – vi surfer på å undertrykke den tredje verden, derom kan det ikke råde noen tvil. RAF kjempet mot sitt lands fortid, nazismen, på et tidspunkt der ingen i det tyske samfunnet turde å snakke om krigen. Jødene hadde fått litt penger, men ingen riktig unnskyldning. De kjempet også mot den akkumulerende kapitalismen – aksjonene deres hvor de brant ned to svære kjøpesentre ble sett på med en viss aksept og anerkjennelse i det tyske samfunnet. Det var da de begynte å drepe kapitalistene at de satte seg utenfor samfunnet for godt.

Ine Jansen viser med all tydelighet den tvil som lå i Ulrike Meinhof om de mål og de midler gruppen brukte. Den kjente journalisten med borgerlig-intellektuell bakgrunn som skilte seg og dro fra sine barn for å bli blodaktivist, ønsket egentlig at man skulle kunne bekjempe sine fiender med ord og argumenter. Det holdt ikke for Ennslin og Baader.

Det er sjelden jeg digger bruk av effekter som kor, sang, dans, talekor (!), film, teksting (!) og lignende. Men her funker faktisk alt sammen. Det er dritkult. Særlig knepet med svart-hvittfilm fra virkelige og fiktive hendelser, virkelige taler, karikeringen av Baader og Ennslin, de kinesiske konferansierene. Det funker som faen. Og jeg vet ikke om vi har flaks med dagen, men det virker som om de som er på scenen koser seg.

Og så er det dette med alle dimensjonene. Vi er tidvis i Tyskland, tidvis i gamle England hvor Maria Stuart (Bloody Mary) kjemper mot sin søster Elisabeth med den sleipe Leicester i midten. Så er det filminnspilling og skuespillerne bruker sine egne navn, og så er det Hans og Grete og Anna, som riktignok er kodenavnene til RAF-lederne, men hvor Hans og Grete blir et eget lite narrativ. Til siste bryter Ulrike Maria helt ut til oss i det hun på småborgerlig, fitteaktig vis skjeller ut suffløren for ikke å følge med.

Det er forresten et dugelig ensemble de har rasket sammen. Alle drar hverandre, og energien er på topp, selv med bare tre forestillinger igjen, samtidig som alle (?) skuespillerne burde være dritslitne etter en million Julestjernen-forestillinger. Ine Jansen graver seg dypt ned i Meinhofs psyke, Espen Reboli Bjerke og Kikki Stormo er deilige og kjipe og ekle og glammy, og skaper en elegant kontrast til den stille og fortvilte Ulrike. Dybden deres er ikke særlig overveldende, men det er ikke her fokuset ligger.

Jeg tipper at en som hadde likt dette her, ville vært Brecht. Det er ingen som helst tvil om at dette er en forestilling, men du verden så mye det klarer å formidle. Men det er takk og lov ikke vanlig teater – det er temmelig mye mer. Det er helt sykt mye tekst, det snakkes og snakkes og snakkes i to timer uten pause, det er ikke stille et sekund. Jeg tror ikke det er meningen at man skal få med seg halvparten engang, men dette illustrerer nok på ypperlig vis det Jelinek driver med. Det ville vært forræderisk å ha for mange pauser.

Det at man overveldes så totalt av all teksten bidrar også til å sette i gang en rekke prosesser inni hodet mitt. Det er så mye jeg kjenner igjen, så mange ting jeg gjerne skulle ha sagt. Takk, Elfride. Og takk til regissør Melanie Mederlind som tok seg bryet med å bearbeide Elfride slik at jeg kunne få så mye glede av det at jeg var nødt til å gå to ganger. Og det er helt greit at jeg sitter igjen med flere spørsmål enn svar.